Mye jeg vil, lite jeg kan.

Fler og fler lurer på hvordan det går med meg og hvorfor jeg er så mye borte fra skolen. Nå i det siste har folk blitt overrasket de dagene jeg dukker opp på skolen fordi jeg er der så sjeldent. Jeg får spørsmål om hvordan syk jeg er og hvorfor jeg ikke er på skolen lenger. De lurer på hvorfor jeg aldri er der mer enn et par timer når jeg først kommer og hvordan jeg egentlig føler meg. Det er feil av meg å bli irritert av alle spørsmålene, for jeg skjønner at folk er nysgjerrige. Og jeg blir faktisk veldig glad når folk viser at de bryr seg nok til å spørre meg hvordan det går. Men jeg orker bare ikke å forklare gang på gang hva som feiler meg. For frem til nå har jeg ikke visst det selv.

Jeg har ME. Det er det jeg har fått beskjed om. Men jeg har vært veldig forsiktig med å si at jeg har det, fordi jeg ikke har fått bekreftet helt at jeg har den diagnosen. Først må jeg få svar på alle rønkenbilder og prøver. Og hvis det ikke er noe galt med de, da ER det ME. Så nå slipper dere hvertfall å lure på det.


Jeg hadde kyssesyken i høst, uten å vite det selv. Kanskje jeg hadde vært bedre nå om jeg hadde visst om det og tatt det mer med ro. Men det gjorde jeg ikke. I stedet hadde jeg gym som vanlig, var med venner og gjorde alt jeg pleide. Kyssesyken for meg føltes kun som en vanlig forkjølelse som varte litt lenge. Det er først nå i ettertid jeg har blitt dårlig av det. For ofte kan man få ME etter man har hatt kyssesyken.

Hvordan jeg føler meg? Annet enn at jeg er dritt lei av å være syk, føler jeg meg rett og slett sliten. Symptomer på ME er balanseproblemer, søvnforstyrrelser, konsentrasjonsproblemer og at man blir utmattet og sliten av selv den miste fysiske eller psykiske anstrengelse. Jeg kan bli sliten av å gå opp en trapp som kun har noen få trappetrinn. Eller når det er mye folk rundt meg, de kan være veldig stille men likevel gjøre meg sliten. Å ha det sånn her går veldig ut over meg psykisk også. Jeg nesten bare vært hjemme og vært sliten siden jul. Det er ikke noe kult for meg å høre andre planlegge ting de skal gjøre sammen som jeg vet så godt at jeg ikke orker, men har utrolig lyst til å bli med på selv. Jeg blir så glad hver gang noen spør meg om jeg vil bli med på ting, selv om jeg ikke orker det. For det betyr at jeg er ikke helt glemt, jeg er fortsatt en del av noe.

 

Folk har sagt til meg at det er urettferdig at jeg "slipper unna" så mye av skolen. At jeg ikke tar alle prøver og innleveringer som de andre, og at jeg kanskje slipper å gjøre vanskelige ting når jeg er på skolen. Men tro meg, hvis jeg kunne byttet ut dette så hadde jeg gjort det. Jeg tror aldri jeg har hatt SÅ lyst til å dra på skolen som jeg har hatt i det siste. Før var skolen et kjedelig sted som jeg bare ventet på å komme meg fortest mulig vekk fra. Men nå er det nesten den eneste sjansen jeg har til å møte folk og ha et sosialt liv. Jeg skulle ønske jeg orket å gå på skolen hver dag, gjøre lekser, ha prøver. Men det går bare ikke. Jeg klarer det ikke. Det er veldig slitsomt for meg å ha det på denne måten selv om jeg vet at jeg har en liten grad av ME, det er mange som har det mye verre enn meg. Men det gjør jo ikke at jeg føler meg noe bedre. Det er så mye jeg vil, men så lite jeg kan akkurat nå.

Jeg blir utrolig deppa av å ikke gjøre noe lenger. Når man sitter så mye alene begynner virkelig tankene å surre rundt i hodet. Alt det negative kommer frem og det positive skyves lengre og lengre bort. Men heldigvis har jeg folk rundt meg som klarer å gjøre dagen min litt lysere. Jeg har blitt vandt til at jeg må ha det på denne måten, selvfølgelig er det kjipt, men det viktigste for meg er å tenke positivt. Nå er det kun en par måneder igjen til ferie, da kan jeg bare slappe helt av. Og til høsten er jeg kanskje litt bedre og kan få starte litt på nytt. Det blir jo spennende å begynne på videregående, med ny skole og nye folk. Så det er noe jeg prøver å se frem til nå.

 

Legg igjen en kommentar hvis du har noen spørsmål.

12 kommentarer

Martine

11.04.2013 kl.12:38

uff, så utrolig kjipt!

Sandra Nedgården

11.04.2013 kl.14:49

Så utrolig kjipt Thea! Har hatt kyssesyken selv og vet hvor sliten man kan være (under kyssesyken og før).. Heldigvis for meg har jeg ikke sliti med noen ettersykdommer hittil! Fikk såpass hardt utslag på kyssesyken at det forhåpentligvis gikk fort over også :) hvertfall, masse god bedring og ta ting med ro! Håper virkelig ikke du har fått ME, det kan ta laaaang tid :(

Thea

11.04.2013 kl.15:13

Sandra Nedgården: Tusen takk :) håper vel egentlig ikke det er ME jeg heller, men bedre at det er det enn at jeg går rundt uten å vite hva det er..

Sirianna Sevilhaug

11.04.2013 kl.21:40

Åh så utrolig kjipt Thea! Håper ting går den rette veien for deg fremover, det er nok hardt, men stå på <3 Vet at du egentlig er ei herlig jente!

Tina Andrea Fallet Ruud

11.04.2013 kl.21:50

har ME selv, så håper virklig du slepper unna det!

Kjenner meg så igjen på det du sier, du er sterk :)

Bare husk at du må ta hensyn til deg og helsen din, kun sånn du kan bli frisk.

Håper det ordner seg for deg <3

Brynhild

11.04.2013 kl.22:07

Hei, Thea! Så fint at du er igang med å skrive litt igjen! :) Du skriver godt (håper norsklæreren leser dette også! :) om hvordan du har det, og gjenkjenner mye av det du skriver fra hvordan Trym har hatt det. Tenker på deg! :) Klemmer fra Trønderbataljonen

Tante Anette

11.04.2013 kl.22:45

Jeg er stolt av deg snuppa mi. Du er flink til å tenke positivt til tross for hvordan du har det. Jeg er glad i deg.

Cesilie

12.04.2013 kl.18:38

ønsker deg en kjempefin helg <3

Thea

12.04.2013 kl.21:25

Sirianna Sevilhaug: Tusen takk! :) <3
Du er utrolig pen! Ha en fin dag videre <3

Thea

12.04.2013 kl.22:41

EliiseAF: Aww.. tusen takk :)

Sandra Nedgården

13.04.2013 kl.20:20

svar: ja det skjønner jeg :) Igjen, masse god bedring!

Skriv en ny kommentar







Image and video hosting by TinyPic
★ legg meg til som venn
Hei! Jeg heter Thea, er 16 år og bor på Råholt. På denne bloggen vil jeg skrive om min hverdag. Jeg har ME (Utmattelses syndrom) så mye av det jeg skriver om vil være hvordan jeg takler hverdagen med ME.































hits